Ja då kan konfirmantane komma fram te presten, seier kateketen. Og me er lydige som lam.
Søndag 23.mai 1982 toge me inn i kyrkja. Snart skal me gjennom skjærsilden, overhøyring av presten. Ja om du trudde 80-talet var so hipt og kult, so tek du feil. Det var i gamledagar. Og i gamledagar stod konfirmantane på geledd i midtgangen på konfirmasjonsdagen. Den blide presten vår Arnvid Lie spankulere att og fram i den kvite kappa si. Eg fyl nøye med på dei svarte skoa hans. Om han skal stoppe framom meg. Jau sjølvsagt. Eg slepp ikkje unna eg heller. Eg er merkeleg roleg der eg står i ei full kyrkje. Nervesamanbrotet kjem på eit seinare tidspunkt. Besteforeldre, foreldre, tanter,søsken, onklar, naboar, grevinner og hertugar sit i benkane, og knirke, snufse og knipse.
Kirken den er et gammelt hus. Det knirke, knett og knake. Det er verkeleg uhyggeleg å vere her aleine. Sjølv midt på lyse dagen er her sikkert gjenferd som romestere i alle krikar og krokar. Dette er Guds hus, men er Gud heime? Trur eg vil seie som son min sa då me vitja slottet for mange år sidan. -Kongen er ikkje heime, han e sikkert på Rema 1000.
Eg tenkte nøye gjennom det med konfirmasjonen. Om eg trudde nok på Gud til å vere kvalifisert. Eg hadde lite lyst til å bli teken i falskt spel for Gud og kvarmann. Lenge ville eg avlyse konfirmasjonen. Men i ein draum kom besta til meg. Ho var so skuffa over meg. Å skuffe besta var verre enn å skuffe Gud. Eg konfirmerte meg. Men ein ting skulle eg i allefall velgje heilt sjølv. Bunad nei takk! Kvit kjole jatakk!
Frå timane med presten hugse eg kun dette : Ein gut i klassen driste seg til å rekke opp handa. Han spør om det er synd å danse klin med noken. Då smile presten Arnvid over heile seg. -Du får komme fram her, og vise oss da, så skal jeg si om det er synd eller ikke.
PS : Det er veldig fint om de seier at eg ser akkurat like søt ut i dag som for førti år sidan. Men då vil eg minna dykka alle på det åttande bodet. Du skal ikkje tala usant om nesten din.